Høyredislokering og etterstilte presiseringer.

I samtaler avslutter vi ikke alltid et utsagn når den grammatiske setningen er ferdig. Vi kan føye til et ledd som identifiserer hvem vi snakker om, presiserer en opplysning eller retter det vi nettopp sa. Høyredislokering og etterstilte presiseringer kan ligne på hverandre, men har ikke nødvendigvis samme struktur eller funksjon.

1.Et ledd utenfor den fullførte setningen

Ved høyredislokering står et ledd til høyre for en grammatisk fullført setning. Inne i setningen finnes det et pronomen eller et annet henvisende uttrykk som viser til det samme som det etterstilte leddet.

Setningene Hun har allerede svart, Den har jeg ikke lest og Vi kan vente der er grammatisk fullstendige. Tilleggene identifiserer referenten til henholdsvis hun, den og der. Referenten er personen, tingen eller stedet uttrykket viser til.

Det etterstilte leddet fyller altså ikke en tom plass i setningen. Det utdyper et henvisende uttrykk som allerede er der. Høyredislokering innebærer heller ikke at ethvert slikt tillegg må analyseres som et ledd som bokstavelig talt er flyttet fra en tidligere posisjon.

1.1Etterstilt pronomen og pronomen foran navn

Et typisk norsk mønster er at et etterstilt pronomen gjentar subjektet. Tillegget gir da ikke nødvendigvis en mer presis identifisering, men kan bekrefte emnet eller understreke talerens vurdering.

I de to første eksemplene viser det etterstilte pronomenet tilbake til subjektet. I det tredje er hele han Per det etterstilte leddet, og det identifiserer personen som subjektet han viser til. Disse mønstrene er samtalepregede og brukes særlig i talemål og uformell skrift. Trykk og intonasjon bidrar til om utsagnet oppfattes som en bekreftelse, en framheving eller en følelsespreget vurdering.

2.Høyredislokering eller en annen presisering?

Etterstilt presisering er her en samlebetegnelse for tillegg som avklarer, avgrenser eller korrigerer noe i et foregående utsagn. Ikke alle slike tillegg er høyredislokering.

Konstruksjon	Eksempel	Hva tillegget gjør
Høyredislokering	Han kommer senere, broren min.	Identifiserer den samme personen som pronomenet.
Forklarende tillegg	Møtet varer en halvtime, altså tretti minutter.	Gjengir varigheten på en annen måte.
Avgrensende tillegg	Alle var enige, i hvert fall om tidsplanen.	Begrenser hva enigheten gjelder.
Selvkorrigering	Vi møtes på torsdag – nei, på fredag.	Erstatter den første tidsopplysningen.

Ved høyredislokering har uttrykket inne i setningen og tillegget samme referent. Ved en korrigering forkastes derimot noe av det foregående. En avgrensning kan endre rekkevidden av hele utsagnet uten å identifisere noen referent.

3.Referanse, trykk og informasjonsverdi

Høyredislokering forbindes ofte med et allerede tilgjengelig samtaleemne. Taleren gir først selve utsagnet og føyer så til en identifisering eller påminnelse. Tillegget er da gjerne mindre trykksterkt enn den sentrale opplysningen.

Et etterstilt ledd kan også få tydelig trykk når taleren oppdager at henvisningen er uklar. Da fungerer tillegget mer som en selvstendig avklaring.

Det er derfor for kategorisk å si at alt som står til høyre, enten er ny informasjon eller bakgrunnsinformasjon. Vurder samspillet mellom:

• tilgjengelighet: Kan mottakeren allerede identifisere referenten?
• trykk: Er tillegget nedtonet eller framhevet?
• samtalefunksjon: Bekrefter taleren emnet, avklarer en henvisning eller retter innholdet?

4.Den indre setningen beholder grammatikken sin

Pronomenet får form etter funksjonen det har inne i setningen, ikke etter at det senere kommer en presisering.

I det første eksemplet er hun subjekt. I det andre er henne objekt, og i det tredje står henne etter preposisjonen med. Tillegget endrer ikke disse forholdene.

Også ordstillingen i den indre setningen består:

• Den har jeg ikke lest, rapporten fra i går.
• Jeg sa at jeg ikke hadde lest den, rapporten fra i går.

Det første eksemplet har helsetningsordstilling. I det andre står ikke foran hadde i leddsetningen. Det etterstilte tillegget gir ingen grunn til å endre dette.

5.Avgrensning mot apposisjon

En apposisjon er et substantivisk ledd som står som en nærmere forklaring til et annet substantivisk ledd. Sammenlign:

I det første eksemplet er en erfaren jurist en forklarende apposisjon til den nye lederen. Tillegget står inne i setningen sammen med uttrykket det forklarer. I det andre kommer identifiseringen etter den fullførte setningen og knyttes til hun.

Når et forklarende ledd står helt sist, kan skillet være mindre tydelig:

Jeg snakket med den nye lederen, en erfaren jurist.

Her er det naturlig å lese en erfaren jurist som en apposisjon til objektet for preposisjonen med. At leddet står sist og er skilt ut med komma, gjør det ikke automatisk til høyredislokering.

6.Tegnsetting og register

I skrift kan komma markere et tett tilknyttet etterstilt ledd. Tankestrek kan framheve et sterkere brudd, en avklaring eller en korrigering. Tegnene gjengir likevel ikke talens intonasjon nøyaktig, og tegnsettingen alene avgjør ikke analysen.

Høyredislokering er særlig naturlig i samtaler og i skrift som gjengir en muntlig stemme. Den er ikke i seg selv ugrammatisk eller slurvete. I en konsentrert fagtekst er det likevel ofte klarere å plassere identifiseringen inne i setningen:

• Samtalepreget: Den må revideres, rapporten fra i går.
• Nøytralt saklig: Rapporten fra i går må revideres.

Forklarende og avgrensende tillegg forekommer også i formell skrift. Da bør forbindelsen til det foregående være tydelig, for eksempel gjennom altså, nærmere bestemt eller i hvert fall. Slike uttrykk angir ulike forhold og kan ikke byttes fritt om.

7.En praktisk analyse

1. Finn den grammatiske setningen før tillegget. Er den allerede fullført?
2. Se etter et henvisende uttrykk inne i setningen. Har det samme referent som tillegget?
3. Avgjør om tillegget identifiserer, forklarer, avgrenser eller korrigerer.
4. Vurder sammenheng, trykk og register før du velger formulering og tegnsetting.

Høyredislokering knytter et etterstilt ledd til et henvisende uttrykk i en fullført setning. Etterstilte presiseringer omfatter flere funksjoner: De kan også omformulere, begrense eller rette innholdet. Plasseringen sist er et fellestrekk, ikke en tilstrekkelig grammatisk forklaring.