Jo, da og nå som samtalepartikler.

1.Små ord som styrer tolkningen

Jo, da og nå kan gjøre mer enn å bekrefte noe eller vise til tid. Som samtalepartikler viser de hvordan du stiller deg til det du sier, og hvordan du forventer at den andre skal forstå det. De kan signalisere felles kunnskap, en reaksjon eller et forbehold. Trykk, tonefall og sammenheng er avgjørende for virkningen.

Du skal kunne skille partikkelbruk fra andre betydninger, tolke underforståtte holdninger og velge formuleringer som passer forholdet mellom dem som snakker.

2.Jo: noe mottakeren forventes å godta

Med jo framstiller du innholdet som kjent, selvsagt eller lett å godta. Det betyr ikke nødvendigvis at mottakeren faktisk kjenner opplysningen. Du kan også bruke partikkelen for å minne om noe eller presentere en begrunnelse som om dere allerede er enige om den.

I det siste eksemplet gjør jo innvendingen tydeligere: Taleren framstiller misforståelsen som noe den andre burde kunne oppdage.

Skill denne bruken fra jo som svar på et nektende spørsmål: «Kommer du ikke?» – «Jo.» Da motsier svarordet nektelsen; det er ikke den partikkelbruken vi undersøker her.

3.Da: en reaksjon på situasjonen

Som samtalepartikkel knytter da ytringen til noe som er sagt, eller til situasjonen dere står i. Partikkelen kan gjøre et spørsmål mer engasjert, markere en protest eller gi en oppfordring ekstra kraft. Virkningen er ikke den samme i alle setningstyper.

Situasjon	Eksempel	Mulig virkning
En venn virker bekymret	Hva er det da?	Interesse eller utålmodighet, avhengig av tonen
Noen nøler med å bli med	Bli med, da!	Overtalelse eller masing
Noen tviler på at du kan hjelpe	Jeg kan da prøve.	Forsiktig tilbud eller protest mot tvilen
Du får høre om en ulykke	Det var da leit!	Medfølelse og følelsesmessig reaksjon

Da viser ikke til et bestemt tidspunkt i disse lesningene. Sammenlign med «Vi bodde i Bergen da», der ordet betyr på det tidspunktet.

4.Nå: forbehold, motstand og resignasjon

Som samtalepartikkel behøver nå ikke bety akkurat nå. Det kan markere at du tar et forbehold, holder fast ved ditt eget syn eller aksepterer noe uten særlig begeistring. Denne bruken er særlig vanlig i uformelle samtaler.

I «Jeg synes nå at vi bør vente» kan nå gjøre uenigheten mindre direkte ved å presentere den som talerens eget syn. Med tydelig trykk og et bestemt tonefall kan samme setning derimot uttrykke at taleren står fast på sitt.

Sammenlign:

• «Nå er døra stengt.» Her viser nå normalt til tid.
• «Det er nå ikke min feil at døra er stengt.» Her kan nå markere en defensiv innvending, uten noen viktig kontrast mellom før og nå.

Plasseringen gir et holdepunkt, men er ikke nok til å avgjøre betydningen alene.

5.Plassering, trykk og skriftlig tone

Disse partiklene står ofte inne i setningen, etter det finitte verbet og før ikke. Ved inversjon står de gjerne etter subjektet. Dette er vanlige mønstre, ikke en regel om at alle tre kan settes inn hvor som helst med samme virkning.

Mønster	Eksempel
Subjekt først	Du har jo ikke svart.
Inversjon	Dette kan du da ikke mene.
Partikkel med forbehold	Det er nå ikke sikkert.
Partikkel i en leddsetning	Vi venter litt, siden hun jo ikke har kommet ennå.

Da kan også stå til slutt, særlig i spørsmål og oppfordringer: «Hva skjedde da?» og «Kom igjen, da!» I spørsmålet kan ordet vise til tid eller fungere som samtalepartikkel. I oppfordringen markerer kommaet at da er et etterstilt tillegg. Inne i setningen setter du normalt ikke komma rundt partikkelen: «Du kan jo prøve.»

Partiklene er ofte trykksvake, men kan få trykk for å understreke en reaksjon. Ikke bruk trykk som eneste test: Også en trykksvak partikkel kan gjøre en ytring skarp i en konflikt.

Partiklene forekommer også i skrift som gjengir samtaler eller har en personlig tone. I nøytral, formell framstilling er det ofte bedre å uttrykke begrunnelsen eller forbeholdet eksplisitt.

6.Velg etter hensikt, ikke etter en fast oversettelse

Sammenlign tre svar til en person som spør om du kan løse et problem:

Svar	Nærliggende tolkning
Jeg kan jo prøve.	Taleren presenterer et forsøk som en nærliggende mulighet.
Jeg kan da prøve.	Taleren tilbyr seg å prøve, eventuelt som svar på tvil.
Jeg kan nå prøve.	Taleren er villig til å prøve, men kan signalisere et forbehold. En tidslesning er også mulig.

Tolkningene er ikke faste definisjoner. Det foregående utsagnet og måten svaret blir sagt på, kan endre virkningen.

Før du velger en partikkel, spør deg selv:

1. Vil jeg framstille noe som kjent eller lett å godta? Da kan jo passe.
2. Reagerer jeg på noe, protesterer eller oppfordrer jeg? Da kan da passe.
3. Vil jeg markere et forbehold, et eget standpunkt eller resignasjon? Da kan nå passe.
4. Kan formuleringen virke belærende eller utålmodig? Vurder å uttrykke hensikten tydeligere eller utelate partikkelen.

Husk hovedforskjellen: Partiklene endrer først og fremst hvordan budskapet skal forstås mellom samtalepartnerne, ikke bare hva setningen sier om verden.