Negasjon som avviser ordvalg eller forutsetninger.

Når du bruker ikke, kan du avvise mer enn innholdet i en påstand. Du kan også protestere mot selve ordvalget eller mot noe den andre tar for gitt. Da må sammenhengen gjøre det tydelig hva du avviser, og hva du vil sette i stedet.

1.Avvise innhold eller uttrykksmåte?

Vanlig negasjon avviser at noe er tilfellet. Metaspråklig negasjon retter seg derimot mot måten noe blir sagt på: et ord, en formulering eller en antydning som følger med uttrykket.

Hva avvises?	Eksempel	Hvordan forstås svaret?
Innholdet	Rommet er ikke varmt. Det er kaldt.	Påstanden om temperaturen avvises.
En for svak beskrivelse	Rommet er ikke varmt – det er glovarmt!	Ordet «varmt» oppfattes som utilstrekkelig.
Et vurderende ordvalg	Hun er ikke gjerrig, men sparsommelig.	Taleren foreslår en mer positiv beskrivelse.

I eksemplet med «glovarmt» benekter ikke taleren at temperaturen er høy. Protesten gjelder at ordet «varmt» ikke er sterkt nok.

2.Gjenta ordet du protesterer mot

En tydelig rettelse gjentar gjerne uttrykket fra den første ytringen og erstatter det med en mer treffende formulering. Vanlige mønstre er ikke X, men Y og ikke X – Y.

I det første svaret vil B unngå en mulig antydning om dårlig kvalitet. Billig betyr ikke alltid at kvaliteten er dårlig; det er denne mulige tolkningen B reagerer på. I det andre svaret avviser B en for svak beskrivelse av følelsen.

En rettelse kan altså gjelde:

• presisjon: Et uttrykk er for svakt eller for upresist.
• vurdering: Et ord framstiller noen mer negativt eller positivt enn taleren ønsker.
• register: Et uttrykk passer dårlig i situasjonen eller overfor mottakeren.

3.Avvise det andre tar for gitt

En forutsetning, også kalt en presupposisjon, er her informasjon som blir behandlet som allerede kjent eller sann. Spørsmålet «Har du sluttet å røyke?» tar normalt for gitt at du har røykt tidligere.

Et vanlig negativt svar fjerner ikke nødvendigvis denne forutsetningen:

Du kan også gjenta formuleringen og korrigere den uttrykkelig:

«Jeg har ikke «sluttet å røyke» – jeg har aldri røykt.»

Denne formuleringen er mer markert. Den siste delen er avgjørende: Den viser at taleren protesterer mot beskrivelsen, ikke bare nekter for å ha sluttet.

4.Gjør rettelsen hørbar og synlig

I tale legger du gjerne kontrasttrykk på uttrykket du avviser, og på erstatningen. En pause før rettelsen kan gjøre motsetningen tydeligere.

I skrift kan anførselstegn vise at du omtaler selve uttrykket. En tankestrek kan markere overgangen til korrigeringen. Tegnsettingen støtter tolkningen, men erstatter ikke en tydelig forklaring.

Begge formuleringene utfordrer betegnelsen «hjelp». Den direkte varianten kan virke skarp. I en faglig samtale kan Jeg ville heller sagt … eller Det er mer presist å si … gjøre rettelsen mindre konfronterende.

5.Unngå uklare avvisninger

Ikke alle setninger med ikke X, men Y handler om ordvalg. «Hun bor ikke i Bergen, men i Oslo» korrigerer vanligvis en faktisk opplysning. Formen alene avgjør altså ikke hvilken type negasjon du har.

Unngå derfor et kort «nei» når problemet ligger i spørsmålets utgangspunkt. Forklar heller hvilken forutsetning som er feil.

6.Velg en tydelig korrigering

1. Finn målet: Avviser du en opplysning, et ordvalg eller en forutsetning?
2. Pek på uttrykket: Gjenta ordet eller formuleringen hvis det ellers blir uklart hva du reagerer på.
3. Gi en erstatning: Si hva som er mer presist, eller forklar hvorfor utgangspunktet er feil.
4. Tilpass tonen: Velg en direkte protest eller en mer dempet rettelse etter situasjonen.

Hovedskillet er mellom «Dette stemmer ikke» og «Dette er ikke en treffende måte å si det på». Når du avviser en forutsetning, må du dessuten vise hva den andre feilaktig har tatt for gitt.