Sin og egen ved nominaliseringer.

Nominaliseringer som vurdering, beskrivelse og forsvar gjør handlinger til substantivuttrykk. Da kan det bli mindre tydelig hvem som handler, og hvem handlingen gjelder. Valget mellom sin, egen og en uttrykkelig angitt person kan gjøre denne forskjellen klarere.

1.Fra handling til substantivuttrykk

Når et verb blir til et substantiv, kan deltakerne i handlingen fortsatt være med, men i andre grammatiske former.

Setning med verb	Uttrykk med nominalisering
Lederen vurderer arbeidet.	lederens vurdering av arbeidet
Forfatteren beskriver barndommen.	forfatterens beskrivelse av barndommen
Advokaten forsvarer klienten.	advokatens forsvar av klienten

I lederens vurdering av arbeidet er lederen den som vurderer. Vi kan kalle lederen handlingens underforståtte subjekt. Arbeidet er det som blir vurdert.

Et eiendomsuttrykk ved en nominalisering viser likevel ikke alltid til den som handler. Hennes vurdering kan være vurderinga hun har gjort, mens hennes ansettelse vanligvis gjelder at hun er blitt ansatt. Betydningen av substantivet og sammenhengen avgjør hvilken rolle personen har.

Det samme skillet gjelder med sin: I Hun forberedte seg til sin ansettelse viser sin tilbake til hun, selv om hun er den som blir ansatt. Tilbakevisningen krever altså ikke at personen utfører handlingen som nominaliseringen uttrykker.

2.Sin viser tilbake, egen framhever

Sin, si, sitt og sine viser normalt tilbake til subjektet i setningen. Inne i nominaluttrykk kan også en genitiv som betegner handlingens underforståtte subjekt, være grunnlag for tilbakevisningen; se avsnitt 5. Egen framhever at noe tilhører eller gjelder nettopp den aktuelle personen, ofte i motsetning til andre.

I disse eksemplene bestemmer subjektet lederen hvem si viser til. Nominaliseringen vurdering endrer ikke dette.

Egen er ikke i seg selv et refleksivt eiendomsord. Ordet kan også stå sammen med min, din, hennes og andre eiendomsord. Derfor gjør ikke egen en ellers uklar tilbakevisning automatisk entydig.

3.Plasseringen endrer betydningen

Legg merke til hva si egen eller sitt eget hører sammen med: selve nominaliseringen eller et substantiv inni uttrykket.

Eksempel	Hva blir framhevet?
Lederen la fram si egen vurdering av arbeidet.	Lederen har gjort vurderinga.
Lederen la fram en vurdering av sitt eget arbeid.	Arbeidet er lederens; setningen sier ikke sikkert hvem som har vurdert det.
Lederen la fram si egen vurdering av sitt eget arbeid.	Både vurderinga og arbeidet er lederens.

Formene bøyes etter substantivet de står til, ikke etter personen de viser tilbake til:

• sin egen beskrivelse: hankjønn;
• si egen vurdering: hunkjønn;
• sitt eget forsvar: intetkjønn;
• sine egne beskrivelser: flertall.

Også uten eiendomsord brukes flertallsformen egne: vurdering av egne tekster. Her bestemmes formen av tekster, ikke av vurdering.

Ved foranstilt eiendomsord og egen står substantivet i ubestemt form: si egen vurdering, ikke si egen vurderinga. Etterstilt eiendomsord gir vurderinga si, men framhever ikke motsetningen like tydelig.

Med egen i et bestemt uttrykk får vi formen egne: den egne vurderinga si. Her står substantivet i bestemt form, og eiendomsordet står etter substantivet. Denne varianten virker tung og er lite brukt ved nominaliseringer, særlig når uttrykket også har et utfyllende ledd som av rapporten. Si egen vurdering av rapporten er det naturlige valget når du vil framheve tilhørigheten; vurderinga si av rapporten passer når slik framheving ikke er nødvendig.

4.Egen uten eiendomsord

Ved nominaliseringer er egen uten et uttrykt eiendomsord vanlig, særlig i sakprosa. Det gjelder blant annet uttrykk som vurdering av egen innsats, beskrivelse av egen praksis og ansvar for egen læring.

Her må du finne den relevante personen ut fra handlingen og sammenhengen. Egen trenger altså ikke å knyttes til det grammatiske subjektet i hele setningen.

5.Når flere personer er mulige

Nominaliseringer kan samle flere handlinger og deltakere i ett uttrykk. Da er det risikabelt å velge pronomen bare ut fra avstanden til et navn.

Sammenlign:

• Lederen kommenterte si egen vurdering av rapporten. Vurderinga knyttes til lederen.
• Lederen kommenterte rådgiverens vurdering av rapporten. Rådgiveren har gjort vurderinga.
• Lederen kommenterte rådgiverens vurdering av egen innsats. Innsatsen knyttes naturlig til rådgiveren, men sammenhengen bør støtte denne lesningen.

Et klarere eksempel på binding fra genitivleddet er Pers omtale av sin far vakte oppsikt. Her viser sin til Per, den som omtaler faren. Subjektet i hele setningen er Pers omtale av sin far, men det er genitivleddet Pers inne i dette uttrykket som gir personreferansen.

Tilbakevisning med sin inne i nominaluttrykk kan gi varierende vurderinger når setningens subjekt og handlingens underforståtte subjekt er forskjellige. I presis sakprosa er omskriving ofte bedre enn å presse fram én tolkning.

5.1Sin eller hans/hennes?

I Lederen kommenterte rådgiverens vurdering av hans innsats kan hans vise til lederen eller til en tredje mann som er kjent fra sammenhengen. Tilsvarende kan hennes innsats vise til en kvinnelig leder eller en annen kvinne. Inne i dette nominaluttrykket kan altså et ikke-refleksivt eiendomsord vise til setningens subjekt; kontrasten er mindre entydig enn i en enkel setning som Lederen vurderte hans innsats.

Velg hans/hennes når innsatsen tilhører en annen omtalt person enn dem sin kan vise tilbake til. Når rådgiverens egen innsats er ment, kan sin egen gi denne lesningen, men en omskriving er sikrere. Når lederens innsats er ment, er lederens innsats tydeligere enn både sin innsats og hans/hennes innsats dersom flere personer er aktuelle.

6.Sjekk både handling og referanse

Når du bruker sin og egen ved en nominalisering:

1. Finn handlingen bak substantivet: Hvem vurderer, beskriver eller forsvarer?
2. Skill den som handler, fra den handlingen gjelder.
3. Sjekk hva eiendomsuttrykket står til: si egen vurdering eller vurdering av sitt eget arbeid.
4. Bruk egen når tilhørighet eller kontrast skal framheves, men ikke som en garanti mot tvetydighet.
5. Skriv om med et tydelig subjekt eller gjenta personen når flere tolkninger er mulige.

Sin viser tilbake, egen framhever, og nominaliseringens betydning hjelper deg å identifisere deltakerne.