Setningsknute og begrensninger ved leddflytting.

1.Ett ledd, to setningsnivåer

En setningsknute oppstår når et ledd står fremst i en overordnet setning, men grammatisk hører hjemme i en underordnet setning. Konstruksjonen lar deg framheve et emne eller spørre etter informasjon på tvers av setningsgrenser. På dette nivået er hovedutfordringen å skille naturlige setningsknuter fra uttrekk som blir vanskelige eller uakseptable på grunn av struktur, kontekst eller informasjonsbelastning.

Streken __ viser plassen der det framflyttede leddet tolkes. Den er et analyseverktøy, ikke et tegn du bruker i vanlig tekst. I eksemplene er rapporten objekt for har lest, ikke for tror.

Du skal kunne:

• finne hvilket setningsnivå et framflyttet ledd tilhører;
• vurdere hvilke strukturer som tillater eller vanskeliggjør uttrekk;
• skille syntaktiske begrensninger fra problemer med stil og forståelighet.

2.Slik finner du forbindelsen

Ta utgangspunkt i verbet som det framflyttede leddet hører sammen med. Sett leddet tilbake ved dette verbet, og undersøk om sammenhengen blir den samme.

Framflyttet ledd	Setningsknute	Tolkning i den underordnede setningen
Objekt	Dette forslaget mener jeg at vi bør diskutere __.	Vi bør diskutere dette forslaget.
Preposisjonsutfylling	Denne saken tror jeg at hun arbeider med __.	Hun arbeider med denne saken.
Tidsadverbial	På fredag tror jeg at møtet blir holdt __.	Møtet blir holdt på fredag.
Subjekt	Denne kandidaten tror jeg __ vil vinne.	Denne kandidaten vil vinne.

I tidsuttrykket er den tilsiktede lesningen at møtet holdes på fredag. Uten kontekst kan tidsadverbialer også knyttes til det overordnede verbet. Framflytting alene avgjør derfor ikke alltid hvilket setningsnivå et ledd tilhører.

Helsetningen følger fortsatt V2-mønsteret: Dette forslaget – mener – jeg. Leddsetningen beholder sin egen ordstilling:

Ved uttrekk av subjekt er at normalt utelatt i den nøytrale bokmålskonstruksjonen: Hvem tror du kommer? Dette skiller seg fra objektuttrekk, der begge disse er naturlige: Hva tror du hun leser? og Hva tror du at hun leser?

3.Verb som åpner for uttrekk

Setningsknuter er særlig naturlige når den underordnede setningen er en utfylling til verb som tro, mene, si og håpe. Disse kan fungere som broverb: De gjør det mulig å knytte et ledd foran i helsetningen til en plass i leddsetningen.

Det overordnede uttrykket gir ofte en ramme for vurderingen eller kilden: tror jeg, mener hun, sa de. Hovedinnholdet ligger da gjerne i leddsetningen.

Dette er likevel ikke en mekanisk regel om bestemte verb. Uttrekk påvirkes også av betydning, kontekst og hvor selvstendig innholdet i leddsetningen presenteres. Når dette innholdet framstilles som et allerede etablert faktum eller som bakgrunn, kan uttrekk bli mindre naturlig. Det betyr ikke at alle slike leddsetninger har et absolutt uttrekksforbud.

Flere setningsgrenser kan krysses:

Denne boka tror jeg at hun sa at du burde lese __.

Eksemplet er grammatisk mulig, men krever mer av leseren enn en setningsknute med én grense. Lengde er ikke i seg selv et grammatisk forbud, men øker faren for at forbindelsen blir uklar.

4.Syntaktiske øyer og norske unntak

En syntaktisk øy er en struktur som begrenser muligheten til å hente ut et ledd. Begrepet beskriver viktige tendenser, men norske uttrekksmønstre kan ikke reduseres til at alle leddsetninger av én type alltid er lukkede.

4.1Adverbiale leddsetninger

Uttrekk fra leddsetninger som uttrykker for eksempel årsak eller vilkår, er som hovedregel sterkt begrenset i nøytralt bokmål.

Utgangspunkt: Hun ble sint fordi jeg kritiserte forslaget.

Forsøk på uttrekk: ?Hvilket forslag ble hun sint fordi jeg kritiserte __?

Her må spørreleddet knyttes til objektplassen inne i årsaksleddet. Mange vil oppfatte dette som unaturlig. En tydeligere formulering er: Hvilket forslag kritiserte jeg, slik at hun ble sint? Omskrivingen gjør årsaksforholdet til en uttrykt følge og endrer dermed også hvordan hendelsene presenteres.

4.2Indirekte spørsmål

Også uttrekk fra et indirekte spørsmål møter begrensninger:

?Hvilken bok lurer hun på hvem som har skrevet __?

Her krysser hvilken bok grensen til spørresetningen hvem som har skrevet …. Resultatet er vanskelig for mange språkbrukere. Skill heller spørsmålene: Hun lurer på hvem som har skrevet en bestemt bok. Hvilken bok er det?

4.3Relativsetninger

Relativsetninger er et særlig viktig norsk nyanseringspunkt. Uttrekk kan være naturlig når relativsetningen inngår i en presenterende konstruksjon:

Disse setningene viser at regelen «du kan aldri flytte et ledd ut av en relativsetning» blir for streng for norsk. Samtidig gir de ikke fri adgang til uttrekk fra enhver relativsetning. Uttrekk blir gjerne vanskeligere når relativsetningen bare føyer til en opplysning om en allerede identifisert person eller ting.

5.Samordning og rekkevidde

Samordning setter en annen viktig grense. Du kan normalt ikke hente ut et ledd fra bare én av to likestilte deler og la den andre være uberørt.

Sammenlign:

• Denne boka tror jeg at Kari har kjøpt __ og Ola har lest __.
• ?Denne boka tror jeg at Kari har kjøpt __ og Ola har lest avisa.

I første setning fyller denne boka en tilsvarende rolle i begge de samordnede delene: Både kjøpet og lesingen gjelder boka. I den andre gjelder uttrekket bare den første delen, mens den andre har sitt eget objekt, avisa. Dette gir en sterkt problematisk setningsknute i den tilsiktede analysen.

Vurder også rekkevidden til nektelse og vurderingsuttrykk:

I første setning står nektelsen grammatisk i helsetningen; i den andre står den i leddsetningen. Med tro kan setningene i praksis få svært lik betydning. Du kan derfor ikke alltid slutte direkte fra plasseringen av ikke til en skarp betydningsforskjell.

6.Velg mellom framheving og omskriving

Setningsknuter er en del av naturlig norsk, ikke en konstruksjon du generelt bør unngå. Korte uttrykk som Det tror jeg du har rett i fungerer godt både muntlig og skriftlig. I en tett fagtekst kan flere innskutte nivåer likevel gjøre forbindelsen mellom leddet og tolkningsplassen for krevende.

Bruk denne kontrollen før du beholder en setningsknute:

1. Finn tolkningsplassen. Hvilket verb eller hvilken preposisjon hører det framflyttede leddet til?
2. Kontroller grensen. Er uttrekket fra en vanlig utfyllingssetning, eller krysser det en struktur med sterke begrensninger?
3. Kontroller mulige lesninger. Kan leddet knyttes til mer enn ett setningsnivå?
4. Vurder belastningen. Må leseren holde for mange setningsnivåer åpne samtidig?
5. Kontroller omskrivingen. Bevarer den hvem som hevder hva, og hva som er bakgrunn eller hovedbudskap?

Kort sagt: En tydelig grammatisk forbindelse, en grense som tillater uttrekk, og en passende kontekst gjør setningsknuten naturlig. At en konstruksjon kan forstås, er ikke alene nok; at den er lang, er heller ikke alene nok til å avvise den.