Eldre bokmålsformer i historiske tekster.

1.Les eldre former i sin historiske sammenheng

Eldre tekster kan ligne moderne bokmål og likevel ha andre bøyningsmønstre, skrivemåter og tiltaleformer. For å tolke dem presist må du skille mellom rettskrivning, grammatikk og stil. Ved modernisering må du dessuten bevare tidsforhold, logiske forbindelser og forholdet mellom personene.

Betegnelsen bokmål ble vedtatt i 1929. Eldre tekster som inngår i bokmålets historie, kan derfor være skrevet på dansk eller på dansk-norsk skriftspråk, eller høre til den rettskrivningstradisjonen som ble kalt riksmål. «Eldre bokmålsformer» er her en praktisk samlebetegnelse, ikke en påstand om at tekstene opprinnelig ble kalt bokmål.

Du skal kunne:

• gjenkjenne eldre former uten å oppfatte dem som trykkfeil;
• skille historiske bøyningsmønstre fra rene skrivemåter;
• modernisere med respekt for betydning, register og tekstgrunnlag.

2.Skill skrivemåte fra bøyning

Noen forskjeller kan normaliseres uten at setningsbygningen endres. Andre krever en grammatisk analyse.

Eldre form	Moderne gjengivelse	Hva må du undersøke?
paa	på	Forskjellen gjelder skrivemåten av å-lyden.
kunde, skulde, vilde	kunne, skulle, ville	Dette er eldre skrivemåter av preteritumsformene.
Huset, Bogen	huset, boka	Stor forbokstav i substantiv kan være en eldre skrivekonvensjon. Bogen krever også annen normalisering.
vi ere	vi er	Verbet har en eldre flertallsform.
de vare	de var	Flertallsbøyningen gjelder her preteritum av være.

Stor forbokstav gjør altså ikke nødvendigvis et ord til et egennavn. Tilsvarende er ikke enhver forskjell i endelsen bare ortografisk.

En modernisering av Bogen til boka kombinerer liten forbokstav, norsk konsonantskrivemåte og et moderne bøyningsvalg. Boken er også korrekt moderne bokmål. Valget mellom disse moderne formene må ikke forveksles med spørsmålet om hva originalen betyr.

3.Gjenkjenn eldre verbbøyning

I eldre dansk og dansk-norsk skrift kunne verbet ha ulike former i entall og flertall. Moderne bokmål har ikke denne tallbøyningen: Vi skriver både jeg er og vi er.

Tid	Eldre entall	Eldre flertall	Moderne form i begge tall
Presens av være	er	ere	er
Preteritum av være	var	vare	var
Presens av ha	har	have	har

Disse formene må leses i sammenheng. Have kan også være infinitiv i eldre skrift. Endelsen alene avgjør derfor ikke hvilken verbform du har foran deg.

Også eldre preteritumsformer på -ede, som ønskede, forekommer. Du må identifisere verbet og velge en korrekt moderne bøyning; det finnes ingen generell regel om at enhver forekomst av bokstavfølgen ede skal erstattes.

Bruken av entalls- og flertallsformer varierer med periode, forfatter og utgave. Et enkelt ere daterer ikke teksten sikkert, og formene skal ikke innføres i vanlig moderne sakprosa.

4.Tolk småord gjennom setningsbygningen

Småord kan bevare en kjent form, men ha en annen funksjon enn du først forventer. At er særlig viktig: I eldre dansk-norsk skrift kan det både være infinitivsmerke og innlede en leddsetning.

I den første setningen følger en infinitiv. I den andre følger en leddsetning med eget subjekt og finitt verb. Derfor skal bare det første at bli å.

Det eldre begrunnelsesordet thi svarer ofte til moderne for. Bytter du i stedet til fordi, må du også endre setningsstrukturen.

Etter for står ikke her etter det finitte verbet. I leddsetningen med fordi står ikke foran verbet. Eksemplet viser også at eldre rask kan bety frisk, ikke hurtig. En grammatisk riktig modernisering kan altså fortsatt bli meningsmessig feil hvis ordforrådet tolkes ukritisk.

5.Bevar tiltale og stilverdi

I eldre tekster kan De, Dem, Deres markere høflig tiltale til én person. Formene finnes fortsatt i moderne bokmål, men er nå sjeldne og sterkt formelle i mange sammenhenger.

Funksjon ved høflig tiltale	Form	Eksempel
Subjekt	De	Har De lest brevet?
Objekt	Dem	Jeg vil gjerne følge Dem hjem.
Eiendomsord	Deres	Er dette Deres brev?

Å erstatte De med du er ikke bare rettskrivningsmodernisering. Det kan fjerne sosial avstand, respekt eller en markert forskjell mellom personene. Vurder derfor hvem som snakker til hvem, og om tiltaleformen skifter underveis.

Ved setningsstart er stor forbokstav ikke nok til å avgjøre tolkningen: De kom tidlig kan, avhengig av sammenhengen, omtale flere personer eller henvende seg høflig til én.

Ikke alle høytidelige former er utgått. Negasjonen ei er tillatt i moderne bokmål, men virker ofte litterær eller høytidelig. Leve kongen! er en fortsatt brukbar ønskeform, tradisjonelt omtalt som konjunktiv. Slike former kan gi historisk stilpreg uten å være rettskrivningsfeil.

6.Moderniser uten å skrive om historien

Skill mellom å gjengi en tekst og å bearbeide den. I en ordrett gjengivelse beholder du originalens former. I en modernisert gjengivelse opplyser du om inngrepene og følger et konsekvent prinsipp.

Bruk denne kontrollrekkefølgen:

1. Avklar tekstgrunnlaget. Skiller du mellom verkets opprinnelige dato og utgaven du faktisk leser?
2. Finn den grammatiske funksjonen. Er formen finitt verb, infinitiv, pronomen eller bindeord?
3. Fastslå betydningen. Bevarer gjengivelsen tid, negasjon, begrunnelse og referanse?
4. Vurder stilverdien. Forsvinner høflighet, sosial avstand eller bevisst høytidelighet?
5. Merk bearbeidingen. Skill ordrette sitater fra moderniserte gjengivelser og friere omformuleringer.

Husk hovedskillet: Paa → på gjelder rettskrivning, vi ere → vi er gjelder bøyning, og De → du kan endre forholdet mellom personene. En presis historisk lesning holder disse inngrepene fra hverandre.