Refleksiver, synsvinkel og referanse i litterære tekster.

I litterære tekster kan pronomen både identifisere personer og bidra til å forme leserens opplevelse av nærhet og avstand. For å tolke dem presist må du skille mellom grammatisk referanse, fortellerens ord og den enkelte personens synsvinkel. Fri indirekte tale og bevisst tvetydighet gjør dette skillet særlig viktig.

1.Referanse er ikke det samme som synsvinkel

En referent er den personen eller størrelsen et uttrykk viser til. Et perspektivsenter er den bevisstheten en framstilling oppleves gjennom. Disse kan falle sammen, men trenger ikke gjøre det.

Seg selv viser grammatisk tilbake til Anna. Det betyr ikke at hele avsnittet er fortalt fra hennes synsvinkel. Den neste setningen gir leseren kunnskap Anna ikke har.

Omvendt kan en tekst ligge tett på en persons opplevelse uten å bruke refleksiver. Synsvinkel må derfor begrunnes med flere trekk: ordvalg, vurderinger, spørsmål, tidsuttrykk og hva personen kan vite.

2.Samme referent, ulik grammatisk form

Refleksiver er avhengige av den grammatiske konstruksjonen de står i. Sammenheng mellom setninger er ikke i seg selv nok til å utløse seg eller sin.

Tekst	Referanse og virkning
Anna åpnet boka si.	Anna er subjekt og eier boka.
Anna åpnet boka hennes.	I vanlig lesning tilhører boka en annen kvinne.
Anna stanset i døra. Boka hennes lå på bordet.	Hennes kan vise til Anna fra forrige setning; boka er subjekt i den nye setningen.
Anna stanset i døra. På bordet så hun boka si.	Hun er subjekt for så; si viser tilbake til henne.

Forskjellen mellom de to siste eksemplene er ikke nødvendigvis hvem som eier boka eller hvem som opplever situasjonen. Det er først og fremst setningsbygningen som gir ulike former.

3.Fri indirekte tale: personens stemme i fortellingen

I fri indirekte tale gjengis tanker eller ytringer uten en innledning som «hun tenkte at». Teksten beholder gjerne fortellingens tredjeperson og fortid, mens spørsmål, vurderinger og uttrykk som nå og her kan være orientert mot personen.

I den frie indirekte talen kan spørsmålene oppfattes som Annas egne, selv om hun omtales som hun. Hennes viser til Anna uten å være refleksivt. I den siste setningen viser si tilbake til subjektet hun.

Den siste setningen kan samtidig leses som en vanlig fortellerbeskrivelse. Overgangen mellom personens tanke og fortellerens framstilling er ikke alltid skarpt markert.

4.Refleksiver over setningsgrenser

I litteratur kan du møte refleksiver som ser ut til å vise tilbake til en person utenfor den nærmeste finitte setningen. Slike lesninger omtales gjerne som langdistanserefleksivitet. Når referansen knyttes til den som tenker, taler eller opplever, er logoforisk bruk også et relevant begrep.

Ved vanlig lokal tilbakevisning peker seg mot subjektet alle. En leser som i stedet knytter seg til Anna, lar den overordnede bevisstheten styre referansen. Da får uttrykket en markert, langdistanseorientert lesning.

Aksepten for slike konstruksjoner varierer med konstruksjon, språkbruker og teksttradisjon. Ikke behandle dem som en generell regel i nøytralt bokmål. I litterær analyse må du undersøke om resten av teksten faktisk støtter den uvanlige referansen.

Skillet er også viktig i redigering: En språkvask kan gjøre referansen klarere, men samtidig fjerne et bevisst særtrekk. At en form står i en roman, beviser likevel ikke at avviket er tilsiktet.

5.Tvetydighet som litterært virkemiddel

Tvetydige pronomen kan holde informasjon tilbake. Men virkningen oppstår i samspillet mellom pronomenet og sammenhengen, ikke gjennom en egen «litterær» bøyning.

Hun kan vise til Ingrid eller Nora. Seg viser tilbake til den personen som er subjekt for holdt. Refleksivet avgjør dermed forholdet innenfor setningen, men løser ikke spørsmålet om hvem subjektet er.

To presiseringer gir forskjellige scener:

• Ingrid holdt brevet tett inntil seg.
• Nora holdt brevet tett inntil seg.

I en litterær tolkning bør du spørre hva uklarheten gjør: Skjuler teksten hvem som har brevet? Etterligner den en usikker observasjon? Eller mangler leseren bare nødvendig informasjon? Ikke tilskriv tvetydigheten en bestemt funksjon uten støtte i teksten.

6.En presis lesemåte

Når referanse og synsvinkel ser ut til å trekke i ulike retninger, kan du arbeide i denne rekkefølgen:

1. Finn subjektet og den grammatiske konstruksjonen refleksivet inngår i.
2. Identifiser mulige referenter uten å forutsette at hovedpersonen er den riktige.
3. Undersøk hvem som sanser, tenker eller vurderer, og hvilke ord som viser dette.
4. Skill mellom vanlig referanse, reell tvetydighet og en markert litterær bruk.
5. Prøv en omskriving med navn. Vurder både hva den avklarer, og hvilken stilistisk virkning som går tapt.

Grammatisk tilbakevisning forklarer forholdet mellom uttrykk i setningen. Synsvinkel forklarer hvordan hendelsene formidles. En overbevisende litterær analyse holder disse nivåene fra hverandre før den viser hvordan de virker sammen.