Valget mellom at-setning og infinitivsfrase.

Valget mellom at-setning og infinitivsfrase avhenger av mer enn hvem som utfører handlingen. Du må også vurdere hvilke konstruksjoner verbet tillater, hvordan tidsforhold uttrykkes, og om valget endrer betydningen.

1.To måter å uttrykke et innhold på

En at-setning har et uttrykt subjekt og et finitt verb, altså et verb i presens eller preteritum. En infinitivsfrase med å har ikke et finitt verb. Den som handlingen gjelder, må vanligvis forstås ut fra resten av setningen eller sammenhengen.

Konstruksjon	Eksempel	Hva uttrykkes direkte?
At-setning	Nora håper at hun får stillingen.	Subjektet er uttrykt, og verbet står i presens.
Infinitivsfrase	Nora håper å få stillingen.	Nora forstås som den som får stillingen. Infinitiven har ikke tempus.
At-setning med et annet subjekt	Nora håper at Amir får stillingen.	Amir, ikke Nora, skal få stillingen.

I de to første eksemplene er innholdet omtrent det samme. Men dette betyr ikke at en at-setning alltid kan forkortes til en infinitivsfrase.

2.Verbet bestemmer hvilke mønstre du kan bruke

Lær verbet sammen med konstruksjonen det inngår i. Noen verb tillater begge alternativene, mens andre krever en bestemt form eller en omformulering.

Verb eller uttrykk	Infinitivsfrase	At-setning
håpe	Hun håper å vinne.	Hun håper at hun vinner.
love	Han lover å komme.	Han lover at han skal komme.
forsøke	De forsøker å finne en løsning.	Ikke direkte med samme betydning.
påstå	Hun påstår å ha sett ham.	Hun påstår at hun har sett ham.
være sikker på	Han er sikker på å ha låst døra.	Han er sikker på at han har låst døra.

At-setningen gjør det mulig å uttrykke blant annet subjekt og modalitet tydeligere. I eksemplet med lover er skal en naturlig del av løftet; det er ikke bare ordet å som byttes ut med at.

Infinitiv etter påstå er vanlig særlig i konsentrert sakprosa. At-setningen er et nøytralt alternativ som ofte gjør innholdet lettere å bearbeide.

3.Hvem er infinitivens underforståtte subjekt?

Når et ledd i hovedsetningen bestemmer hvem infinitiven gjelder, kalles dette gjerne kontroll. Kontrollen kan ligge hos subjektet eller objektet.

Det er altså ikke alltid det nærmeste navnet som forteller hvem som skal handle. Verbets betydning og konstruksjon er avgjørende.

Sammenlign også:

• Lederen ønsker å delta. Lederen skal selv delta.
• Lederen ønsker at du deltar. Du skal delta.
• Lederen ber deg om å delta. Du skal delta, selv om konstruksjonen har infinitiv.

I upersonlige uttrykk kan infinitiven ha en generell tolkning:

Det er viktig å lese avtalen nøye.

Her sier setningen ikke direkte hvem som skal lese. Sammenhengen kan likevel gjøre det klart. Det er viktig at du leser avtalen nøye retter derimot kravet uttrykkelig mot deg.

4.Tid og modalitet må bevares

En at-setning kan uttrykke tempus og modalitet med egne verbformer. En infinitivsfrase har ikke tempus på samme måte; tidsforholdet bestemmes av konstruksjonen og sammenhengen.

Hun håper å møte ham peker normalt framover. Hun påstår å kjenne ham beskriver normalt et forhold som gjelder samtidig med påstanden. Den samme enkle infinitivsformen gir altså ikke alltid det samme tidsforholdet.

For å markere at noe har skjedd tidligere, kan du bruke perfektum infinitiv: å ha + perfektum partisipp.

I begge infinitivseksemplene ligger sendingen før påstanden. Formen å ha sendt viser dette forholdet uten selv å skille mellom presens og preteritum.

En at-setning er ofte det tydeligste valget når et hjelpeverb bærer viktig informasjon:

• Hun sier at hun må reise: Reisen er nødvendig.
• Hun sier at hun kan reise: Reisen er mulig, eller hun har tillatelse.
• Hun sier at hun skal reise: Reisen framstilles som planlagt eller bestemt.

Disse forskjellene kan ikke bevares ved bare å erstatte leddsetningen med å reise.

5.Samme personer, men forskjellig betydning

Selv når begge konstruksjonene er grammatiske, kan verbet få ulik betydning eller rette oppmerksomheten mot ulike sider av situasjonen.

Infinitivsfrase	At-setning	Betydningsforskjell
Jeg husket å låse døra.	Jeg husket at jeg hadde låst døra.	Jeg unnlot ikke å låse / jeg hadde et minne om låsingen.
Hun lærte å svømme.	Hun lærte at vannet var dypt.	Hun tilegnet seg en ferdighet / hun fikk kunnskap om et forhold.

Med huske å handler det om å gjennomføre noe man ikke må glemme. Med huske at handler det om å ha eller hente fram et innhold i hukommelsen. At-setningen er derfor ikke en lengre variant av infinitivsfrasen.

Unngå også å behandle at-setninger som nødvendigvis sanne. Hun påstår at døra er låst gjengir en påstand; den bekrefter ikke at døra faktisk er låst.

6.Velg form uten å miste innhold

Bruk denne sjekklista når du skriver eller omformulerer:

1. Kontroller verbmønsteret. Tillater verbet begge konstruksjonene? Trengs en preposisjon?
2. Finn den handlingen gjelder. Er det hovedsetningens subjekt, et objekt eller noen som må uttrykkes særskilt?
3. Bevar tidsforhold og modalitet. Trengs å ha gjort, eller er en at-setning med egne verbformer tydeligere?
4. Sammenlign betydningen. Særlig med verb som huske og lære kan konstruksjonen endre innholdet.